Henri Vende, 31
Lettere psykisk utviklingshemmet


Livssituasjon:

Henri ble som 13åring diagnostisert som lettere psykisk utviklingshemmet. Initiativet til utredning kom fra skolen, på bakgrunn av lærevansker og manglende språkforståelse. Henri ble observert, foreldrene ble intervjuet og IQ-test ble foretatt. Henri hadde da hatt spesialundervisning i tre år. Henri hadde en normal, og ifølge ham selv, lykkelig barndom. Han så aldri på seg selv som annerledes. Men med diagnosen fulgte endel grublerier. Han identifiserte seg slett ikke med denne gruppen. Selve diagnostiseringen opplevde han også som ydmykende, spesielt det å måtte ta IQ-test.

Henri begynte etter hvert å sammenligne seg med andre. Han hadde jo nå fått en diagnose som definerte ham som annerledes. Puberteten ble en vanskelig tid. Henri ble ikke direkte mobbet, men opplevde at de andre lo av ham bak hans rygg. Følelsen av utenforskap økte.

Henri fullførte i sin tid videregående skole på tilrettelagt avdeling. Sertifikat fikk han som 25åring, og han har en egen liten elbil. Han jobber 50% i kaffebaren i familiebedriften. Han har ikke rusproblemer.

Henri bor i egen leilighet som er tilknyttet et bofellesskap. Han er ikke avhengig av hjelp, men har allikevel mulighet til å bruke tilbudene som er i regi av det tilknyttede bofellesskapet. Hverdagen går i hovedsak greit, og han har gangavstand til jobben. Ettermiddagene tilbringer han mye med kjæresten, og ofte ser de tv-serier sammen. Til daglig leser Henri minst mulig, og viker unna samtaler han opplever som kompliserte. Han får derfor ikke med seg alt som skjer i samfunnet. Han har aldri stemt, til tross for at han har stemmerett. Politikk opplever han som kaotisk, og han klarer ikke å skille de ulike partiene fra hverandre.

Av og til føler Henri seg nedstemt, og han sliter med tanker om hvordan han blir oppfattet. Han er klar over at ingenting ved hans ytre tilsier at han er psykisk utviklingshemmet. Likevel kjenner han på en stigmatisering. Denne følelsen hindrer ham ofte i gå ut, og han velger heller sofaen hjemme. I det siste har dette skjedd oftere og oftere. Henri har også fobi mot hunder. Ser han en hund langt borte kan han lett begynne å løpe motsatt vei selv om han er midt i en samtale. Kommer det en hund inn på bussen, begynner han å svette og holder seg for øynene.

Henri har etter hvert avfunnet seg med sin situasjon, og problematiserer den sjelden. Allikevel har han, på spørsmål fra legen, prøvd å fortelle hvordan han har det. Han opplever å komme til kort i sin formidling, og finner liksom ikke ordene. Og når han prøver, opplever han å bli stilt en rekke spørsmål som er vanskelige å forstå. Legen snakker og snakker, synes han, uten at Henri egentlig føler at det angår ham.

Behov:

Henri er ikke alltid seg bevisst på egne behov, og han avfinner seg som regel med situasjonen slik den er. Hans pårørende opplever imidlertid at Henri har behov for å bli utredet for sine psykiske utfordringer. De kjenner ham godt, og har sett endringer i de siste årene. De er også klar over Henris språklige utfordringer, og tenker at han trenger å snakke med noen som kan nå han på hans nivå. De har god erfaring med å tilpasse informasjon i omfang og innhold. De bruker enklere ord, kortere setninger og gjerne bilder eller tegninger når de snakker om vanskelige ting. Det hjelper på Henri sin forståelse av det de snakker om og gjør at han kan få frem sin mening og sine opplevelser på en bedre måte. De vet at dette tar tid og opplever at helsepersonell i kommunen ofte ikke har den tiden Henri trenger. Derfor ender det ofte med at de som foreldre må snakke med helsepersonell på Henri sine vegne. Mange av spørsmålene de får synes de selv kan være vanskelige å svare på, ikke minst fordi det handler om Henri sine tanker og følelser.

%d bloggere liker dette: